En kjapp historie om bibeloversettelse
– Det har knapt vært et århundre i den kristne æraen hvor det ikke pågikk en form for bibeloversettelse noe sted.
Det virker som om bibeloversettelse alltid har vært en integrert del av Guds misjon. Ingen steder er det enda mer slående enn i den tidlige syriske kirken. Utrolig nok ble kirken som Saulus hadde til hensikt å forfølge i Apostlenes gjerninger 9, et senter for misjon. Den første oversettelsen av Bibelen var til syrisk rundt 170 år etter Kristus!
Bibeloversettelsesarbeidet spredte seg deretter i løpet av de følgende århundrene fra Syria til Armenia, Georgia, Samarkand og videre. På dette stadiet var det neste alltid Septuaginta som var Det gamle testamentets kildetekst.
Septuaginta var en oversettelse fra hebraisk til gresk, fullført rundt 130 før Kristus, for gresktalende jøder. Paulus brukte Septuaginta når han siterte fra Det gamle testamentet. Du vet hva de sier: ‘Hvis det var godt nok for Paulus, er det godt nok for…’.
Å gjøre Bibelen tilgjengelig for vanlige mennesker
En mann som ikke lot seg overbevise av dette argumentet, var Hieronymus. Rundt år 382 etter Kristus befalte paven sekretæren sin, Hieronymus, å lage en ny oversettelse til latin, ettersom Septuaginta-baserte-versjoner, var, skal vi si, ganske rotete.
Full av frykt satte Hieronymus i gang med arbeidet, men også med et stort alvor. Han lærte seg hebraisk og gresk. Bemerkningene som tilskrives ham, at ‘uvitenhet om Bibelen er uvitenhet om Kristus’, avslører noe av hans lidenskap.
Hieronymus sin oversettelse, produsert på folkets latin, kjenner vi som Vulgata. Vi innser knapt hvor mange av Hieronymus’ nøkkelbegreper vi har adoptert til engelsk. Ord som scriptures (skrift), salvation (frelse), justification (rettferdiggjørelse), og reincarnation (gjenfødelse), fant veien til engelsk via den latinske formen i Vulgata.
– Uvitenhet om Bibelen er uvitenhet om Kristus.
Oversettelse i middelalderen
Du skulle kanskje tro at ‘mørke tider’ gjorde mange oversettere arbeidsløse. Dette var nok den tiden da islamsk ekspansjon førte til at kirken gikk i nedstengningsmodus og vendte blikket innover. Men dette var også tiden for Kyrillos og Methodios, misjonærer og bibeloversettere til slaverne.
Det pågikk også imponerende aktivitet med å oversette bibeldeler til arabisk i Sevilla, Bagdad og Damaskus. Vi vet også at Bede oversatte Johannes-evangeliet til gammelengelsk. Peter Waldo gjorde lignende ting i Frankrike.
John WycliffeJohn Wycliffe dukket opp i det 14. århundre i England som en fremtredende motstander av kirkens makt og privilegier. Mot slutten av sitt liv ga han uttrykk for sine overbevisninger ved å oversette Bibelen fra Vulgata til mellomengelsk for vanlige folk.
Etter sin død ble Wycliffe ekskommunisert, hans kropp gravd opp og brent. Men i motsetning til de som kom før ham, hadde Wycliffe en innvirkning som spredte seg ut over hele Europa: Jan Hus og andre i Praha oversatte bibeldeler til ungarsk og tsjekkisk. Hus ble erklært som kjetter og brent på bålet.
Nye verktøy
To hendelser i det 15. århundre endret retningen for bibeloversettelse mer enn noe annet. Gutenbergs utvikling av trykkpressen er velkjent, men Konstantinopels fall i 1453 blir ofte oversett. Kunnskap om, og tilgang til de greske og hebraiske tekstene hadde tørket opp i den vestlige kirken.
Det var den østlige kirken som hadde bevart denne gamle kunnskapen, og da Konstantinopel falt, flyktet lærde vestover med sine greske og hebraiske tekster. De havnet i Paris, London og Rotterdam. Det var Erasmus av Rotterdam som produserte en utgave av den greske teksten av Det nye testamentet i 1516.
Trykte bibler skapte helt nye distribusjonsmuligheter, og tilgangen til den greske teksten gjorde oversettelsen langt mer nøyaktig. Kombiner disse to faktorene med den voksende lysten til å lese Bibelen for en selv, som ble vekket av personer som John Wycliffe, og du kan se hvordan bibeloversettelses-scenen endret seg. På 1600-tallet hadde trykte versjoner av hele Bibelen dukket opp på 15 europeiske språk.
Banebrytende arbeid
Mange andre engelske fraser, som ‘the land of the living’, ‘crossroads’, og ‘the apple of the eye’, er så kjente at vi glemmer deres bibelske opprinnelse. King James-versjonen, publisert i 1611, beholdt mye av Tyndales banebrytende arbeid.
Takten i bibeloversettelse avtok de neste 200 årene, men etter misjonsveksten langs kysten av Afrika og India, tok det seg opp igjen i første halvdel av 1800-tallet. Henry Martyn døde utmattet i Armenia i en alder av 31 år, men ikke før han hadde oversatt Det nye testamentet til tre språk!
William Careys misjon fra Serampore i India involverte arbeid på 40 språk. Ved 1880 hadde den yorubatalende anglikanske biskopen Samuel Ajayi Crowther blitt den første afrikanske morsmålsoversetteren. Imidlertid ble alt dette stoppet da koloniale holdninger overtok: ‘Europeiske språk var tilstrekkelig’. Det var en ny mørk tidsalder!
Håpefulle tegn
På 1900-tallet dukket det opp stadig flere håpefulle tegn, etter at blodbadet fra 1914-18 var over. SIL (Summer Institute of Linguistics), grunnlagt av Cameron Townsend, og Wycliffe-organisasjonene som fulgte, ga et økt fokus på folkegrupper som ennå ikke hadde hørt evangeliet.
Dette var århundret da nye teknologier igjen hadde enorm innvirkning på bibeloversettelsesarbeidet: datamaskinen, mobiltelefonen og internett revolusjonerte metoden, tempoet og kvaliteten på oversettelsene, samt distribusjonen.
Kvinner begynte å lede an i bibeloversettelse. Pandita Ramabai, en høykasteindisk konvertitt til kristendommen, er et bemerkelsesverdig eksempel. Som 24-åring, befant hun seg i ytterst nød: en fattig, foreldreløs enke. Hun lærte seg gresk og hebraisk for å oversette Bibelen til marathi og fullførte oversettelsen like før sin død i 1922.
Etter den tredje treningsleiren med SIL som ble avholdt i 1936, dro Florrie Hansen (senere Cowan) og Eunice Pike til Mexico for å arbeide sammen – uten ektemenn! Ved århundrets slutt dukket det opp bibeloversettelsesorganisasjoner i det ene landet etter det andre, også i Norge. Oversettelse, som hadde vært en sporadisk aktivitet, hadde nå blitt en global bevegelse.
– Kristus selv er den største form for oversettelse.
Historien fortsetter
Likevel møter bevegelsen utfordringer. Både regjeringer og kirker argumenterer fortsatt for at det er tilstrekkelig at Bibelen finnes på noen få globale språk. Agendaen for oversettelse reflekterer ofte ønskene til de som har økonomisk makt, heller enn de med lokal innsikt.
Men det vi kan lære av historien er at brannen for bibeoversettelse ikke så lett lar seg slukke. Hvis, som den avdøde gamiske historikeren Lamin Sanneh antydet, at «Kristus selv er den største form for oversettelse» – Gud oversatt til menneskeheten – så kan vi være sikre på at bibeloversettelseshistorien ikke er over ennå!
Artikkelen er skrevet av David Morgan
David Morgan arbeidet i flere roller i Sentral-Afrika i 16 år, deretter ledet han Wycliffe UK and Irelands opplæringsprogram i 12 år og jobber nå i en lederrolle som støtter bibeloversettelse i Eurasia. Han gir årlige presentasjoner om bibeloversettelseshistorien ved School og Language and Scripture.
*Tallet er oppdatert etter 2023-statistikk: www.wycliffe.net/resources/statistics
Infografikken øverst på siden kan lastes ned og brukes.